Please, la meg være usynlig..
- Monica Klokseth
- 3. apr.
- 2 min lesing
Please, la meg være usynlig..
I åresvis definerte jeg meg selv som kjedelig.
Uten at jeg helt visste hvorfor.
Nå vet jeg. Nå husker jeg:
Som 7-åring syklet jeg stolt på vei til søskenbarnet mitt. Søsteren min hadde flettet håret mitt i en vakker pariserflette, og jeg følte meg fin.
Jeg husker jeg var glad og forventningsfull der jeg syklet på min lille røde sykkel.
Smilte og nynnet, og syklet ganske så fort til en 7-åring å være :).
Rett før jeg var fremme, møtte jeg en av de eldre jentene på skolen.
Hun ropte til meg: "Så fin du er på håret, stopp! Jeg vil se!"
Sjenert som jeg var, dårlig tid hadde jeg også, jeg skulle tross alt leke, ville jeg ikke stoppe. Dessuten synes jeg de eldre jentene var ganske skumle. De var liksom så selvsikre og brå. Lagde mye lyd og lo høyt.
Jeg ble usikker rundt de og ville helst være usynlig.
Idet jeg skulle sykle forbi henne, holdt hun meg igjen i armen for å stoppe meg. Jeg falt av sykkelen og slo meg kraftig på albuen. Blodet strømmet nedover armen og ned på den skjønneste gule kjolen min. Hjertet dunket kraftig i brystet mitt og tårene flommet over.
Et vell av følelser skyllet over meg. Skam for at jeg hadde falt og gråt. Etterfulgt av sinne over at hun gjorde så jeg falt. Deretter lei meg.
Tanker som: "Jeg skulle ikke latt søsteren min flette meg." "Jeg skulle ikke tatt på meg den fineste kjolen min". "Jeg skulle hatt stoppet".
All min glede og forventning var borte. Erstattet av skam, skyldfølelse, sinne og frustrasjon.
Selvfølgelig tok jeg på meg skylden. Barn gjør gjerne det.
Og det har fulgt meg gjennom store deler av livet.
Min løsning ble å være mest mulig usynlig.
Bare være snill og grei, men ikke gjøre mye ut av meg.
Lage minst mulig lyd, og gjøre som de rundt meg vil.
Jeg har fortsatt arr etter denne hendelsen. Både fysisk og mentalt.
En liten hendelse som har skapt ett dypt mønster i meg.
Ett mønster jeg har lett etter bekreftelse på er riktig.
Ett mønster som ble en sannhet for meg:
"Det er tryggest for meg å være usynlig".
Og hvem er jeg når jeg er usynlig? Hva har jeg å by på som usynlig?
Usynlig ble for meg til:
"Jeg er kjedelig".
Mens jeg skriver dette dukker det opp i meg en linje fra Rihanna sin låt; Where Have You Been:
"Where have you been all my li-i-i-i-i-ife <3"
Vel, nå er jeg her. Fortsatt litt skummelt, men jeg er her.
Litt mer synlig.
Definitivt langt fra kjedelig.
Endelig!
Er du?... <3
Del gjerne med meg.
For er det noe jeg elsker, så er det å ha en dialog. Med deg.
Og hvis du har lyst til å ha ei hand å holde i på veien til å finne deg, så vet du hvor jeg er.
Alltid her for deg <3.
"The only thing we have to fear is fear itself"
Beste hilsen
Monica <3
Vil du lese mer om hva jeg tilbyr, klikker du bare på linkene under her.
---------
Sjekk ut mine selvutviklingskurs: Kurs 1-1:
Gruppekurs:
Comments